Poetisk smakebit fra "Stillheten mellom dagene"

Hun aapner armene
og faller
mot hjertevirvlene
smyger seg inn
i blikket
som staar paa gleott

og sjeldenhetene
faar ikke lenger plass
i en skoeske

naar alt
vokser seg stoerre
enn det
det var

Poetisk Smakebit fra "Hyllest til kjaerligheten"

Han sitter paa en fortauscafe ved havnen, drikker espresso fra en bitteliten hvit kopp. Telefonen hans ligger foran ham paa bordet sammen med en bok, en indisk roman med en englesk tittel. Han har paa seg en sort t-skjorte og jeans. Det er sommer og vinden er deilig mild. Han skriver i en liten oransje notisbok, Innimellom loefter han blikket, tar en sipp fra espressoen og studerer menneskene og det urbane nylandskapet, saa boeyer han hodet igjen og fortsetter aa skrive. Han skriver et kjaerlighetsbrev til kjaeresten hans som bor paa den andre siden av jorden. 7 maaneder, 4 dager og 5 timer har de vaert borte fra hverandre. Hun er den som faar livet hans til aa foeles virkelig, hun er det eneste han verdsetter hoeyere enn seg selv. Han har aldri elsket noen foer henne, har aldri hoert til noe sted. Han har bare ventet, ventet og lengtet. Naar han skriver til henne, er det som om han maa minne seg selv paa at hun er ekte, at noe saa dyrebart tilhoerer ham, og at han tilhoerer henne, at han er elsket av noen. Han vil gi henne alt, hun er alt for ham. Uten henne er det som om han ikke finnes. Han skriver for aa holde seg selv i live. I hvert ledige oeyeblikk, en notisblokk, et kort, en kvittering, en serviett. Han tar henne med over alt. Hun var saa ung da de moettes for foerste gang, gikk fortsatt paa videregaaende, han var mastergradstudent paa utveksling. Syv hele aar var det mellom dem. Men kjaerligheten tar ikke hensyn til slike bagateller. For foerste gang, forelsket han seg. Hun var usikker i begynnelsen, bare en tenaaring, men snart gav hun etter. Seks maaneder fikk de sammen foer han maatte dra tilbake. Han skulle vaere borte i ett aar. Aa vaere borte fra henne, var som aa vaere borte fra livet. Han graat paa flyplassen, men ikke foran henne. Han lot som om han leste en avis. Aviser er fine saann, de dekker hele ansiktet. Han bare gav etter og lot taarene komme. Helt lydloest graat han. Han hadde aldri foer foelt seg saa alene, saa fortapt, saa livloes, saa apatisk. Han klarte ikke aa tvinge henne ut av armene sine. Han mistet flyet sitt, maatte vente i 7 timer paa neste fly. Alle sa han var saa forandret da han kom hjem, som om han hadde lagt igjen en del av seg hos henne. Han ville ikke snakke om henne, fortalte ingen at han hadde forelsket seg, orket ikke alle spoersmaalene. Han holdt seg for seg selv, skrev til henne. De andre menneskene i livet hans betydde liksom ikke noe. De var ikke en del av ham, de elsket ham ikke. Han bestiller en ny espresso. Det piper i mobiltelefonen, navnet hennes kommer opp paa skjermen, en ny melding fra henne, den fjerde i dag. Han smiler, taster tilbake med en gang. Skriver i den lille oransje notisboken: naa fikk jeg en melding av deg, du skrev at du var saa skolelei, at du skulle oenske jeg var hos deg. Jeg pleide aa hjelpe deg med leksene. Du var saa soet naar du ble frustrert over den matematikken som du aldri skjoente noen ting av. Hun ville bli profesjonell danser, men foreldrene ville hun skulle bli sykepleier. Han skulle oenske han kunne ta vare paa henne, oppfylle alle droemmene hennes. Om han bare kunne se henne smile hver dag for resten av livet, ville det vaere nok til aa gjoere ham lykkelig. Hvorfor kan ikke foreldre elske barna sine slik? Hvorfor maa de alltid forvente saa mye? Hvorfor maa de alltid betinge kjaerligheten? Det er ikke slik kjaerligheten skal vaere. Han kikker paa klokka, 3 timer og 24 minutter har han sittet der. 3 timer og 24 minutter naermere. Han har allerde bestilt flybilletten. Den henger paa oppslagstavla sammen med alle kortene fra henne. Han vet at dagen vil komme. En seilbaat kaster loss og forlater havnen, maakene skriker og skriker rundt mastene. En liten gutt mater en svane, moren holder ham godt fast i haanden, men gutten trekker i haanden og vil gaa naermere svanen. Moren vil ikke gi etter. Saver kan vaere skumle dyr. Et par tenaaringsjenter sitter paa bordet ved siden av ham, de ler og hvisker. De har dyttet handleposene under bordet og plasert veskene paa en ledig stol. De drikker cola (sikkert light) med isbiter. Latteren deres minner han om henne. Hun har saann typisk tenaaringslatter. Litt sjenert, fnisete, hemmelighetsfull, barnslig. Som om latteren er det siste som modnes og blir voksen. Han skriver i notisblokken. Drikker espresso. Haanden hans skjelver litt etter all koffinen, haandskriften hans blir nesten uleselig (han har en noksaa krytisk haandskrift fra foer av). Hun pleide aa si at det var saann typisk legehaandskrift, foer de fikk maskinskrevne resepter, var det aa avkode resepter en apotekteknikkers mest utfordrende jobb. Naa bestiller han en brownie. Hun elsker sjokolade, alt som er soett, som et lite barn. Hun drikker bare kaffe med melk og sukker. Ikke beksvart og sterk som han. Yndlingsdyret hennes er isbjoern. En sortkledd servitrise med et paaklistret smil kommer med brownien han bestilte, og et glass vann med isbiter. Himmelen er isblaa, nesten hvit. Et par skyer seiler paa vinden. En liten hund bundet til en lyktestolpe bjeffer og klynker og proever aa fange eierens oppmerksonhet. Hun er sikkert inne i matbutikken, hun som eier hunden. Det er en typisk jentehund. Eieren er sikkert en ung jente. Hunden bytter paa aa staa, ligge og sitte, og innimellom drar den i lenken og reiser seg opp paa to ben. Han syns synd paa den lille huden, den fortsaar ikke at eieren dens vil komme tilbake om bare et par minutter, den tror den er forlatt for alltid. Han tar en bit av brownien, den er altfor hard, ikke slik som hun liker den. Han dypper den i espressoen. Yndlingsboken hennes er ”The timetraveller’s wife”, den handler om en mann som reiser i tiden, han gifter seg, men blir hele tiden tvunget til aa reise fra kjaeresten sin. Han leser mer naa. Hun liker beoker. Han pleide ikke aa lese saerlig mye boeker foer han traff henne. Han laget kake til henne paa bursdagen henens, han hadde aldri laget kake foer. Den ble rar og skeiv og ikke saerlig pen, men hun lo og sat den smakte kjempegodt, og det var jo det som betydde noe, ikke hvordan den saa ut. Han kjente hvor hoeyt han elsket henne da hun sa det. Han skyver tallerken med brownien bort fra seg. Den er ikke som henne, smaker ikke som henne i det hele tatt. Han bestiller en cafe latte to-go, pakker sammen tingene sine og gaar paa toalettet. Han betaler i bardisken. Han begynner aa spasere hjemover. Han velger veien langs kaien, ser paa alle baatene som kaster loss og setter kusren ut mot det aapne havet. Hunden har blitt hentet naa, den maa ha blitt hentet mens han var paa toalettet. Paa en merkelig maate, gjoer det ham utrolig glad aa vite at den lille hunden er lykkelig naa. Han ser for seg hvordan den maa ha logret febrilsk med halen, hoppet opp paa eieren sin og slikket henne i ansiktet. Han smiler og tar telefonen som ringer. Han tar en sipp av Cafe latte’n. Det er henne.

Poetiske smakebiter fra "Stillheten mellom dagene"

Natten
er stillheten
mellom dagene
som venter
paa
aa kunne utfolde
evigheten

Poetiske smakebiter fra "Stillheten mellom dagene"

Hun
gir etter
lar ham
foere
foere
og beroere

i tankeloes
ettergivenhet
aapner
hun seg

til mykheten
og oerheten

glipper
armene
rundt

det som var ment
til aa gripes

Poetiske smakebiter

I korte
oeyeblikk
blir
det hun kjente
ukjent
og hun
er saa naer
naerheten

Poetiske smakebiter

Hun bryter ut
av lys og lengsel
og blir til en svale
som aapner seg
mot kjaerligheten